Hva er egentlig mohair?
I motsetning til vanlig ull er mohairfiberen glatt og tynn. Siden den har en glatt overflate, krymper den ikke og vil vaere veldig glansfull. Dette gjør også at plagg laget av mohair klør lite og er svært behagelige og luftige å ha på seg. Den tynne fiberen kjennes silkebløt ut og er svært varm.
Mohairulla inneholder lite fett. Dette gjør at mohairgeitene vil under tak når det regner for ikke å bli klissvåte. Mohair egner seg også svært godt til interiørtekstiler, siden den er svært slitesterk og flammehemmende.
Mohairen deles inn i flere kvaliteter:
- Kidmohair er den fineste fiberen og kommer fra de to eller tre første klippene på kjeene. Denne bruker vi til å lage Mari-garnet vårt. Vi blander den oftest med 20% merino.
- Ulla fra ungdyr bruker vi til strikkegarnet vårt, Symre. I dette garnet blander vi inn 20% lammeull.
- Bukkeull og ull fra voksne geiter bruker vi til sportsgarnet vårt, Pan. Denne fiberen blander vi med 30 % ull fra Dalasau.
- Den groveste ulla brukes til rye- og teppegarn.
I alle vare garntyper er det blandet inn noe annen fiber i kombinasjon med mohair. Dette for å få et garn med best mulig egenskaper. Grunnen til at vi blander inn saueull er at mohairfiberen er så glatt, og saueulla binder fiberen sammen og gir en bedre strikkekvalitet.
Telespinn kan spinne all slags animalsk fiber på vårt spinneutstyr: Vi påtar oss oppdrag av leiespinning av de fleste typer fiber. Det kan for eksempel være alpakka og saueull. Når det gjelder de gamle norske sauerasene spælsau og villsau synes vi det er spesielt spennende å jobbe med denne ulla.
Mohairgeita
Mohairgeita stammer opprinnelig fra en villgeit som lever i fjellene i Tibet og Tyrkia, men er i nær slekt med den norske melkegeita. Den har vært holdt som husdyr i 5000-6000 år. Den fineste fiberen kom opprinnelig fra Tyrkia. Ordet mohair kommer fra det tyrkiske ordet mykhyar som betyr den beste og mest utsøkte fiber. Tyrkerne forbød lenge eksport av dyr fordi de selv ville ta hånd om denne verdifulle fiberen. Først på midten av 1800-tallet spredte geita seg til andre land, blant annet Sør-Afrika som i dag er verdens største produsent av mohair. Mohairgeitene i Sør-Afrika ble på et tidspunkt krysset med boer-geita. Mohairgeitene fra Sør-Afrika har derfor feitere ull enn de asiatiske geitene.
Til Norge kom mohairgeiter først i begynnelsen av 1990-tallet. Vi begynte med asiatiske mohairgeiter, men fikk etterhvert en bukk av Sør-Afrikansk avstamning slik at vi kan kombinere egenskapene til begge variantene.
Dyrets opprinnelige navn er angorageit, oppkalt etter Tyrkias hovedstad Ankara (i oldtiden angora), men den har ingenting med angoraull (fra angorakanin) å gjøre . For å unngå misforståelser kaller vi dem i Norge for mohairgeit. I Osebergdronningens grav er det funnet rester etter sjal i mohair, så allerede da kjente vi til denne fine fiberen. Antagelig stammet sjalet fra Konstantinopel.
Mohairgeita holdes først og fremst for ullas skyld. Den har melk bare til egne killinger. Geitekjøtt brukes lite i Norge i dag, med mohairgeita har et svært fint kjøtt med en fin mild smak. Det er en ubrukt ressurs som er viktig å utnytte bedre enn vi gjør i dag.
Mohairgeiter er mindre og har roligere temperament enn den norske melkegeita. Av utseende kan man nesten si den er en mellomting av vanlig geit og sau. Mohairgeita trives best i tørt klima, men takler naturligvis kulde svært bra. Den er ypperlig til å holde kulturlandskapet i hevd. Den er ikke kresen i matveien og holder dermed buskas og løvtrær i sjakk.
