Telespinn: Vi spinner alle tiber ull og fiber. Alt fra mohair til saueull til angora.
Telespinn: Vi spinner alle tiber ull og fiber. Alt fra mohair til saueull til angora.
Mohairull
Mohairfiberen er glatt og tynn, i motsetning til vanlig ull. Siden den har en glatt overflate, krymper den ikke og den vil være veldig glansfull. Dette gjør også at plagg laget av mohair ikke klør og er svært behagelig å ha på seg. Den tynne fiberen kjennes silkebløt ut og er svært varm. Mohairulla inneholder lite fett. Dette gjør at mohairgeitene vil under tak når de regner for ellers blir de klissvåte.
I spinneprosessen blandes ofte mohair sammen med saueull, enten merino eller Dalasau. Det gjør det enklere å spinne og strikkekvaliteten blir bedre.
Mohairen deles inn i flere kvaliteter.
Kidmohair (Mari) er den fineste fiberen og kommer fra de to eller tre første klippene på kjeene. Vi blander den oftest med 20 % merino. Strikkegarnene Tiril og Symre kommer fra ungdyr og blandes med 20% lammeull. Sportsgarnet Pan kommer fra bukkeull og voksne geiter og blandes med 30 % ull fra Dalasau.
Den groveste ulla brukes til ryegarn.
Andre typer fiber
Vi kan spinne all slags animalsk fiber på vårt spinneutstyr. Når det gjelder spinning av annen type fiber, påtar vi oss oppdrag av leiespinning. Det kan for eksempel være alpakka og saueull.
Når det gjelder de gamle norske sauerasene spælsau og villsau synes vi det er spesielt spennende å jobbe med denne ulla.
Mohairgeita
Mohairgeita stammer opprinnelig fra en villgeit som lever i fjellene i Tibet og Tyrkia, men er i nær slekt med den norske melkegeita. Den har vært holdt som husdyr i 5000-6000 år. Den fineste fiberen kom opprinnelig fra Tyrkia. Ordet mohair kommer fra det tyrkiske ordet mykhyar som betyr den beste og mest utsøkte fiber. Tyrkerne forbød lenge eksport av dyr fordi de selv ville ta hånd om denne verdifulle fiberen. Først på midten av 1800-tallet spredte geita seg til andre land, blant annet Sør-Afrika som i dag er verdens største produsent av mohair. Til Norge kom mohairgeiter først i begynnelsen av 1990-tallet.
Dyrets opprinnelige navn er angorageit, oppkalt etter Tyrkias hovedstad Ankara ( i oldtiden angora), men den har ingenting med angoraull å gjøre (fra angorakanin). For å unngå misforståelser kaller vi dem i Norge for mohairgeit.
I Osebergdronningens grav er det funnet rester etter sjal i mohair, så allerede da kjente vi til denne fine fiberen. Antagelig stammet sjalet fra Konstntinopel.
Mohairgeita holdes først og fremst for ullas skyld. Den har melk bare til egne killinger. Geitekjøtt brukes lite i Norge i dag, med mohairgeita har et svært fint kjøtt med en fin mild smak. Det er en ubrukt ressurs som er viktig å utnytte bedre enn vi gjør i dag.
Mohairgeitene fra Sør-Afrika ble på et tidspunkt krysset med boer-geita. Mohairgeitene fra Sør-Afrika har derfor feitere ull enn de asiatiske geitene. Vi begynte med asiatiske mohairgeiter, men har nå også fått en bukk av Sør-Afrikansk avstamning slik at vi kan kombinere egenskapene til begge variantene.
Mohairgeiter er mindre og har roligere temperament enn den norske melkegeita. Av utseende kan man nesten si den er en mellomting av vanlig geit og sau. Mohairgeita trives best i tørt klima, men takler naturligvis kulde svært bra. Den er ypperlig til å holde kulturlandskapet i hevd. Den er ikke kresen i matveien og holder dermed buskas og løvtrær i sjakk.
