De gamle slåttemarkene i Svartdal og Hjartdal
av
Ann Norderhaug, Bioforsk Midt-Norge, 7500 Stjørdal

 

"Naturlig" slåttemark dekket tidligere store arealer i Europa både i inn- og utmark, fra hav og til fjell. I Norden var slåttearealene på mange måter gårdens "bærebjelke". Slåttemarka ga vinterfôr og dermed vintergjødsel som var forutsetningen for at bonden kunne produsere mat på åkeren. "Äng är åkers moder" sier derfor et svensk ordtak. Enga selv ble lite eller ikke gjødslet, men kunne likevel vanligvis høstes år etter år i lange tidsrom. For å få nok gjødsel til åkeren trengtes det et mange ganger større areal av slåtte- og beitemark. Wille (1786) forteller at prestegården i Seljord hadde 40 mål åker og 220 mål eng i tillegg til utmark "af meer end en 1/2 Miils Omfang". Da kunstgjødselen kom og etter hvert ble vanlig i bruk minket imidlertid betydningen av den gamle slåttemarka. Kunstgjødselen gjorde det mulig å konsentrere og intensivere bruken av innmarka til både mat- og fôrproduksjon. Arealet med "naturlig" slåttemark i Norge ble redusert med mer enn 90 % fra 1929 til 1989 (Nedkvitne et al. 1995). I Seljord minket arealet med "natureng" fra 18 852 mål "natureng" i innmarka og 8003 mål i utmarka i 1907, til 2050 mål "natureng" og overflatedyrket eng brukt til slått og beite i 1979.

 

Biologisk mangfold

Forandringene innen landbruket under 1900-tallet har ført til en sterk økning i produksjonen, men også til store landskapsforandringer. Særlig etter 1950 har kravet om økonomisk lønnsomhet ført til brakklegging og gjengroing av stadig flere gårder, mens driften av de resterende jordbruksarealene  har blitt mer rasjonalisert og effektivisert. Både brakklegging og intensivert drift fører til ensretting av kulturlandskapet med påfølgende tap av natur- og kulturverdier. Kulturminner som gamle bygninger og ferdselsårer forfaller og arealene med "natureng" som blir brukt til slått eller beite blir stadig mindre. Utviklingen fører også til at eksistensen til flere plante- og dyrearter som er knyttet til "naturengene" trues. Forandringene er med andre ord en trussel mot vårt biologiske mangfold. Med biologisk mangfold menes både variasjonen i landskap og naturtyper, de mange ulike artene av planter og dyr som finnes og den genetiske variasjonen innenfor artene som for eksempel ulike husdyrraser. Det biologiske mangfoldet sees som en forutsetning for at livet på jorden skal kunne fortsette å utvikle seg og møte framtidige utfordringer og menneskelige behov. I 1992 ble det derfor utformet en konvensjon om biologisk mangfold i Rio de Janeiro. Ved å undertegne denne har Norge påtatt seg ansvar for å bevare sitt biologiske mangfold, det vil si de naturtyper og arter som hører hjemme i vårt land. I Norge har en vært mest opptatt av å bevare "uberørt" natur og det biologiske mangfold som er knyttet til den. I seinere tid har imidlertid oppmerksomheten også blitt rettet mot kulturlandskapet og den betydning det har for det biologiske mangfoldet.

 

Slåttemark - en truet naturtype

Flere registreringer viser at tradisjonelt drevet slåttemark nå tilhører de mest truete naturtypene i Norge (Norderhaug 1988, Det sentrale utvalget for nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap 1994). Urterike slåttemarker er ikke lette å gjenskape og det er derfor høyst aktuelt med innsatser som kan bidra til at gjenværende gamle slåttemarker blir tatt vare på. Slike kulturmarker kan imidlertid ikke vernes på samme måte som andre truete naturtyper. Kulturmarkene er et produkt av jordbruksdrift og kan bare opprettholdes ved fortsatt drift eller skjøtsel. I tillegg kan det være vanskelig å opprettholde artsinnholdet i små slåtteenger og andre kulturmarker selv med riktig skjøtsel hvis de blir liggende isolerte i et ellers forandret landskap. I tidsperioden 1987-1995 gjorde jeg derfor flere undersøkelser i Svartdal-Hjartdalområdet for å belyse noen problemer som er forbundet med å ta vare på gamle slåttemarker og finne ut hvordan denne natur- og kulturarven best kan ivaretas.

 

Undersøkelser i Svartdal og Hjartdal

Svartdal og Hjartdal ble valgt som undersøkelsesområde fordi der fortsatt til tross for forandringer de siste decenniene, finnes et mangfoldig og innholdsrikt kulturlandskap, med bl.a. mange små rester av urterik slåttemark og andre gamle kulturmarker. Området kan sies å være representativt for den type landskap som ble formet i denne delen av Norge av tradisjonelt husdyrbruk. Ved nasjonal registrering av verdifullt kulturlandskap ble det prioritert som et av de mest verdifulle (Det sentrale utvalget for nasjonal registrering av Verdifulle kulturlandskap 1994).

For å få vite hva restene av de gamle slåttemarkene har for betydning for det biologiske mangfoldet i dette landskapet undersøkte jeg bl.a. hvilke arter som vokser i dem og i annen engvegetasjon og sammenlignet resultatene (Norderhaug et al. 1999). Somrene 1990 og 1991 ble alle planteartene i totalt nesten 3000 undersøkelsesruter på 0,5 x 0,5 m2 registrert. Rutene ble lagt ut etter et bestemt mønster og fordelt på tradisjonelt drevet slåttemark, beitemark, mer intensivt drevet slåtteeng, og veikanter både langs småveiene og langs hovedveien. Omgivende vegetasjon ble også registrert og grunneierne intervjuet om tidligere og nåværende drift av de undersøkte områdene. Tradisjonell drift innebærer at slåttemarka ikke har vært pløyd og tilsådd (i hvert fall ikke i manns minne), er lite eller ikke gjødslet, ble høstbeitet og kanskje vårbeitet, slått seint (etter 10. juli) og at høyet ble bakke- eller hesjetørket. Denne driften som stemmer vel overens med Willes (1786) beskrivelser fra 1700-tallet ble fortsatt praktisert mange steder i Svartdal-Hjartdalområdet i midten av 1900-tallet. Mesteparten av slåtteenga som brukes i dag er imidlertid sterkere gjødslet og ofte også pløyd og tilsådd for ikke så lenge siden. Høyet blir gjerne høstet tidligere enn før (fra midten av juni). De beitemarkene som ble undersøkt var "natureng" som i likhet med de gamle slåttemarkene ikke var pløyd eller særlig påvirket av gjødsling.

 

Slåttemarksarter

Undersøkelsen viste at de "tradisjonelle" slåttemarkene var meget artsrike. Vegetasjonen i dem varierte fra tørketålende vegetasjonstyper med arter som flekkgriseøre, småengkall, lifiol og brudespore samt engtjæreblom, prestekrave, kattefot, hårsveve, søstermarihand, storblåfjær og marinøkkel, til mer fuktighetskrevende engtyper bl.a. med ballblom, hvitbladtistel og skogstorkenebb.

238 ulike arter ble registrert i undersøkelsesrutene. Graset engkvein ble funnet i nesten alle. Smørblomst, ryllik og skogstorkenebb var også vanlig forekommende. Andre arter var mer "sjeldne" og noen forekom faktisk så sjelden at de ikke ble fanget opp i noen av de 3000 rutene. Dette gjelder for eksempel det vakre hjartegraset som bare ble registrert i et par av de gamle slåttemarkene utenfor analyserutene og orkideene vårmarihand, hvitkurle, stortveblad, rødflangre og grønnkurle som også ble observert utenfor rutene først og fremst i tradisjonelt drevet slåttemark.

Det høyeste gjennomsnittlige antallet arter (18,1) ble registrert i undersøkelserutene i tradisjonelt drevet slåttemark, det laveste (6,5) i veikantene langs hovedveien. De fleste planteartene som ble registrert i rutene var engarter, det vil si lyskrevende plantearter som vokser først og fremst i åpen eng. Naturlig åpen engvegetasjon er sjelden nedenfor skoggrensen og forekommer stort sett bare der vannstandsvekslinger eller ras forhindrer trær og busker i å etablere seg. Flesteparten av disse engartene er derfor avhengig av kulturbetinget engvegetasjon og av at mennesket opprettholder gamle kulturmarker, hvis de skal overleve. I Svartdal-Hjartdal vokste flere av de vanligste engartene som blåklokke, tveskjeggveronika, legeveronika, tepperot, bleikstarr, rødknapp, prestekrave og smalkjempe både langs småveiene, i beitemark, i "tradisjonell" og mer "moderne" slåttemark. Dette kan forklares bl.a. av at veikantene langs småveiene har blitt jevnlig slått og dermed kan fungere som et viktig voksested for de lyskrevende engartene og av at flere av de "moderne" engene i undersøkelsesområdet ikke heller har vært pløyd opp på relativt lang tid og derfor etter hvert har fått en mer variert flora. Mer krevende og "eksklusive" engarter som vill-lin, kattefot, hårstarr og villtimotei forekommer imidlertid først og fremst i tradisjonelt drevet slåtte- og beitemark. Noen av disse artene har sin største forekomst i beitemarkene som for eksempel knegras, mens søstermarihand, flekkgriseøre, storblåfjær, marinøkkel, engnellik, brudespore, engtjæreblom, jåblom, flekkmure, kjerteløyentrøst og fjelløyentrøst alle har sine største forekomster i slåttemark. Dunkjempe, storengkall, ballblom og den lille bregnen ormetunge ble bare funnet i tradisjonelt drevet slåttemark. Storengkall tilhører de engarter som er på sterk tilbakegang på grunn av landskapsforandringene, likeså ormetunge som nå er en sjelden art i indre deler av Østlandet. Ballblom lever i Telemark på sin sørøstgrense og vil få sitt utbredelsesområde innskrenket hvis slåtteengene her forsvinner.

 

Søstermarihand

Også for Telemarks fylkesblomst søstermarihand utgjør slåttemarkene i Svartdal- Hjartdalområdet et nøkkelområde. Arten har sine nordvestligste utpostforekomster i Telemark, Vest-Agder og Buskerud. Mange av forekomstene er imidlertid knyttet til gamle slåttemarker som nå har gått ut av drift. For å følge utviklingen i et slikt område la jeg i 1987 ut fem faste undersøkelsesruter (ruter som er oppmerket slik at man kan komme tilbake til dem) på 1 m2 som siden har blitt årlig analysert, det vil si at alle arter og deres utbredelse innenfor rutene er registrert, i begynnelsen av juli (Norderhaug et al. 1997). I 1988 ble rutene også undersøkt i juni og august for at variasjonen i løpet av vekstsesongen skulle kunne belyses.

Den undersøkte slåttemarka ligger sørvendt ca. 580 m o.h. i Blika. Den har et gunstig lokalklima med høyere sommertemperaturer enn normalen og her vokser bl.a. den varmekrevende arten smørbukk og mange hundre individer av søstermarihand. Denne slåttemarka var i kontinuerlig tradisjonell drift fram til 1955. Den nedre delen har imidlertid vært pløyd opp og tilsådd, siste gang i 1948, men den øvre delen er grunnlendt og har aldri vært pløyd og heller ikke gjødslet. Dette er en vanlig situasjon i undersøkelseområdet, det vil si at mange av restene av de gamle slåttemarkene i dag bare utgjør en mer eller mindre brei kant av en mindre artsrik slåtteeng.

 

Blikaengas vegetasjon

I 1988 hadde ospen invadert den aller øverste delen av enga. En sammenligning som ble gjort i 1990 mellom denne gjengrodde sonen og resten av enga nedenfor viste at de lyselskende engartene hadde forsvunnet ved gjengroingen. Dette berodde sannsynligvis bl.a. på at lysforholdene hadde blitt dårligere og at hundegras som tåler litt skygge, hadde ekspandert sterkt og utkonkurrert mindre og konkurransesvake arter. Gras- og urtefloraen i denne sonen var derfor artsfattig. Sonen nedenfor utgjordes av åpen, lavvokst tørreng. Jordprøver som ble tatt viste at jorden både her og i ospesonen er tynn og sterkt minerogen. Tørrengssonen var den mest artsrike og det var her søstermarihand først og fremst opptrådte. Flere andre arter hadde også sitt optimum i denne sonen eller vokste bare her, for eksempel flekkmure, markjordbær, følblom, storblåfjær, engtjæreblom, gjeldkarve, hårsveve, kjørteløyentrøst og engfiol. Den nederste delen av enga som har dypere og mer organogen muldjord, høyere kalsiuminnhold og som har vært oppdyrket, hadde en frodigere engvegetasjon. De dominerende artene her var firkantperikum, hundegras og skogstorkenebb. Små lyskrevende arter klarer seg ikke i denne frodige sonen.

Den undersøkte slåttemarka forandres visuelt gjennom sesongen. Den har først en gul og blå fase med søstermarihand og innslag av blå fioler, som avløses av tiriltung og storblåfjær og siden en hvit og rød fase med prestekrave og engtjæreblom. I slutten av sommeren er enga på nytt gul, men nå av flekkgrisøre og firkantperikum.

 

Gjengroing -  en trussel

En oppsummering av den årlige analysen 1987-1995 av de faste undersøkelserutene som er plassert i tørrengsonen i Blikaenga viste at denne sonen i 1995 fortsatt befant seg i en tidlig gjengroingsfase. Tørke er sannsynligvis en viktig faktor som motvirker gjengroingen i denne tørrlendte sonen. Nedbørsforholdene påvirker tydlig utviklingen av ulike arter under vekstsesongen og fører til variasjon i vegetasjonen fra år til år selv om vegetasjonen synes å være relativt stabil. Den besto i 1995 fortsatt av mange små og jevnt fordelte arter. Kattefot og småengkall hadde imidlertid forsvunnet i løpet av de ni undersøkelsesårene og gjengroingsarter som hvitveis samt individer av bjørk, osp og rogn hadde begynt å invadere de faste undersøkelsesrutene. Denne utviklingen er en trussel mot søstermarihandforekomstene i gamle brakklagte slåtteenger. Arten forekommer også på små berghyller og liknende steder med skrinn jord, men disse forekomstene er så små at de kan ha vanskeligheteer med å overleve på sikt. De største forekomstene av arten er knyttet til gammel slåttemark og vil forsvinne hvis disse gror igjen. Hvis vi ønsker å beholde søstermarihand i Norge vil det derfor sannsynligvis være nødvendig å opprettholde slike slåttemarker. Den undersøkte enga i Blika og flere andre søstermarihandlokaliteter i Svartdal har derfor blitt ryddet og skjøttet de siste årene.

 

Fragmentering

De store landskapsforandringene medfører ikke bare at mange gamle kulturmarker forsvinner, men også at de resterende kulturmarkene blir fragmentert og ofte blir liggende som små øyer i et ellers sterkt forandret landskap. Når arter blir isolert på slike "små øyer" kan dette føre til redusert vitalitet og overlevelse bl.a. på grunn av innavl. Følgene av dette er studert og diskutert for flere dyrearter, men bare i liten grad når det gjelder planter. Ulike plantearter har ulike livsstrategier og vil derfor reagere forskjellig på en slik isolering av små populasjoner det vil si små grupper av planteindivider. Planter kan for eksempel formere seg både vegetativt og med frø. Noen planter kan bestøve seg selv (selvpollinering), mens andre er avhengig av å få pollen fra andre individer (krysspollinering) for å kunne sette levedyktige frø. Noen planter kan bestøve seg selv uten hjelp, mens andre må ha hjelp av for eksempel vind eller av insekter. Frø spres også på mange forskjellige måter: med vind, med dyr, med vann m.v.

 

Studier av tre slåttemarksarter

For å få en bedre oppfatning av situasjonen for slåttemarksfloraen i Svartdal-Hjartdalområdet med hensyn til dagens landskapsforandringer og fragmentering av gjenværende gamle slåttemarker, gjorde jeg i perioden 1991-1995 detaljerte studier av tre plantearter (Norderhaug 1996). Artene som ble valgt er søstermarihand, storblåfjær og griseøre som alle er karakteristiske for slåttemarkene i området. De tre artene har ulike livsstrategier og står derfor overfor ulike utfordringer ved landskapsforandringer og eventuell isolering på små "øyer". Minimum 20 individer av hver art i fem ulike slåttemarker ble merket slik at de kunne følges gjennom vekstsesongen år etter år i undersøkelsesperioden. Overlevelse, tilvekst, blomstring og frøsetting var av de tingene som ble undersøkt. I tillegg gjorde jeg en pollineringsstudie av artene i 1991 (Norderhaug 1995a,b). Jeg plasserte da små bur med hvite strømper over 20 individer av hver art før blomstring, slik at jeg kunne kontrollere bestøvningen og undersøke i hvilken grad plantene satte frø ved krysspollinering, selvpollinering og uten pollineringshjelp.

 

Fragmenteringsproblemer

Resultatene av pollineringsforsøkene gjør det rimelig å anta at storblåfjær vil kunne greie seg godt også i isolerte små enger fordi plantene setter mange frø også når de bestøver seg selv. Hvis for eksempel en tørkesommer gjør at arten visner og forsvinner fra en isolert eng uten først å sette frø, vil den imidlertid ha vanskeligheter for å etablere seg der igjen. Storblåfjær synes ikke å ha noen frøbank, det vil si frø som ligger gjemt i jorden i flere år før de gror og som på den måten kan redde arten i en slik situasjon. Frø av storblåfjær spres vanligvis heller ikke så langt fordi de spres av maur. Disse bærer med seg frøene hjem til stakken fordi frøene har et lite vedheng som maurene liker.

Søstermarihand må bestøves og setter flest frø hvis den krysspollineres, det vil si får pollen fra en annen plante. Denne arten vil sannsynligvis kunne få problemer med innavl hvis et lite antall planter isoleres i en avsidesliggende slåttemark. Den vil ved slik isolering også kunne få problemer med pollineringen fordi insektene ofte ikke blir oppmerksomme på blomstene hvis blomstene ikke er mange nok. Undersøkelsene som ble gjort 1991-1995 av søstermarihandindivider i fem ulike enger kan tyde på dette. For flekkgriseøre synes situasjonen å være stort sett den samme. Denne arten er imidlertid ikke så spesialisert når det gjelder pollinerende insekter som søstermarihand og har derfor større sjanse for å bli bestøvet selv om den vokser i mindre og isolerte grupper. Flekkgriseøre har også en god vegetativ formering. Begge artene har frø som kan spres langt med vinden. For at søstermarihandplanter skal kunne vokse opp må det imidlertid finnes en spesiell sopp i jorden som planten kan alliere seg med.

 

Kart som viser potensiell isolering

Ved hjelp av flybilder laget jeg et kart over de artsrike gamle slåttemarkene i Svartdal-Hjartdalområdet. Rundt disse laget jeg ringer med 100 m radie og 500 meters radie for å illustrere situasjonen for slåttemarksarter med ulike typer spredning av pollen og frø. Plantearter som pollineres av humler kan for eksempel få pollen fra andre planter og slåttemarker på opptil 600 m avstand, mens planter som pollineres av andre insekter ofte bare kan få pollen fra planter på ca. 20 m avstand. For slåttemarksarter med muligheter for spredning av pollen og frø over avstander på 500 m eller mer, viser kartet at slåttemarkene i Svartdal og Hjartdal fortsatt "henger sammen". Men for slåttemarksarter som kan spre pollen og frø bare over kortere avstander viser kartet at flere av de gamle slåttemarkene alt er isolerte fra hverandre. Vegetasjonsundersøkelsene som ble gjort av veikanter, beitemarker og ulike typer slåttemarker viser imidlertid at for noen slike arter kan for eksempel veikanter fungere som en slags forbindelseslenk mellom slåttemarkene.

 

Konklusjoner basert på undersøkelsene

På bakgrunn av de undersøkelser som jeg gjorde i Svartdal-Hjartdalområdet 1987-1996 og som jeg her har fortalt litt om, kunne jeg bl.a. trekke følgende konklusjoner:

1. Restene av slåttemark som er tradisjonelt drevet har stor betydning for det biologiske mangfoldet i området både på landskapsnivå fordi vegetasjonen i denne typen slåttemark varierer og består av mange forskjellige vegetasjonstyper, og på artsnivå fordi de er meget artsrike. I tillegg har mange av engartene sine største forekomster i disse slåttemarkene og noen av de mer "eksklusive" engartene forekommer bare her.
2. Beste måten å bevare restene av de artsrike slåttemarkene på er å fortsette den tradisjonelle driften det vil si sein slått, bakketørk og ingen eller lite gødsling. Å erstatte slått med beite er ikke en tilfredsstillende skjøtsel hvis en ønsker å bevare alle artene som er karakteristiske for slåttemarkene.
3. Den beste strategien for å bevare gamle slåttemarker og det biologiske mangfold som er knyttet til dem, er sannsynligvis å ta vare på flere slåttemarker eller rester av slåttemarker som ikke ligger alt for langt fra hverandre i et landskap som fortsatt rommer flere gamle kulturmarker og har veikanter som kan fungere som et levende nettverk. Et slikt helhetlig kulturlandskap er verdifullt også på andre måter, særlig om det i tillegg rommer mange kulturminner slik som Svartdal-Hjartdalområdet gjør.

 

Litteratur

Det sentrale utvalget for nasjonal registrering av Verdifulle kulturlandskap 1994. Verdifulle kulturlandskap i Norge. Mer enn bare landskap! Sluttrapport. - DN, Trondheim.

Norderhaug, A. 1988. Urterike slåtteenger i Norge. Rapport fra forprosjekt. - Økoforskutredning 1988:3.

Norderhaug, A. 1995a. Mating systems of three meadow plant species. - Nord. J. Bot. 15: 243-250.

Norderhaug, A. 1995b. Conservation of hay meadow vegetation: A challenge for landscape ecologists. - I: Skov, F., Komdeur, J., Fry, G. & Knudsen, J. (red.) Proceedings of the Second CONNECT Workshop on Landscape Ecology, 1993. NERI Technical Report 131: 60-63.

Norderhaug, A. 1996. Hay meadows: Biodiversity and Conservation. - Göteborgs universitet.

Norderhaug, A., Bakkevik, B. & Skogen, A. 1997. Søstermarihand, Dactylorhiza sambucina, en truet art i Norge? - Blyttia 55: 73-86.

Norderhaug, A., Ihse, M. & Pedersen, O. 1999. Biotope pattern and abundance of meadow plant species in a Norwegian rural landscape. - Landscape Ecology 15: 201-218.

Wille, H.J. 1786. Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld i Øvre-Tellemarken i Norge. - Gyldendals forlag, Kiøbenhavn.